Nattmannen, eller rakkeren, som han også ble kalt, var på 1600- og 1700-tallet en nyttig person som utførte de mest utrivelige oppgavene i et bysamfunn. Blant hans arbeidsoppgaver var tømming av utedoer og latriner, kastrering og avliving av dyr, og fjerning av selvdøde dyr fra gatene. 

Han var dessuten bøddelens hjelper ved henrettelser og avstraffelser. Nattmannen måtte også ta seg av liket etterpå og eventuelt begrave det i uvigslet jord. 

Navnet nattmann kommer av at slikt arbeid gjerne ble foretatt om natten eller svært tidlig om morgenen for at innbyggerne skulle bli minst mulig sjenert av blant annet lukt. Ofte var dette straffedømte som fikk en utvei ut av sin dom - til en skjebne som noen faktisk syntes var verre. ​​

Rakkerens barn ble kalt rakkerunger, og yrket gikk som regel i arv. Både nattmannen og familien hans ble ansett urene og æresløse. Det var få muligheter til å komme seg ut av denne skjebnen. 

Ingen ville døpe ungene hans, og når nattmannen døde var det ikke lett å finne likbærere. Nattmannsfolket var gjerne rekruttert fra benådete fanger, og hans rakkerknekter var som regel tukthusfanger som ble tilbudt friheten dersom de påtok seg oppgaven.

Utover på 1800-tallet ble det innført latrinespann i utedoene, og situasjonen for nattmennene ble bedre.  ​

​

                                                Kilder: Terje Bratberg. Store norske leksikon.

​