Telefonkioskene på Sverresborg

​De fleste av oss er i dag ganske avhengige av telefonene våre. Kanskje har vi både en mobiltelefon på jobb og en privat. Flere administrerer hele hverdagen fra mobiltelefonen: koordinering av henting og levering av barn til skole og fritidsaktiviteter, møter på jobb, vaktplaner, avtaler på fritiden, treningstimer, dekkskifteavtaler, tannlegetimer, bussbilletter, betaling av regninger, ja listen er lang. 

Slik var det ikke for bare noen få tiår tilbake, de fleste hadde en hustelefon hjemme. Men lenge var flertallet helt avhengige av å finne en telefonkiosk når de var på farta og måtte ringe noen. Da var det godt å se den røde telefonkiosken idet man rundet hjørnet. Hvis man var heldig, var telefonkatalogen i grei stand og ikke revet i stykker, slik at man fant telefonnummeret man trengte.

Våre to telefonkiosker er ekte Trondheimskiosker, fra Innherredsveien 59 og Klostergata 64B. 

Vi vil takke folkemuseets venneforening for den gode innsatsen de har lagt i restaurering av telefonkioskene, slik at de nå endelig kan stilles ut her på museet. 

Takk også til Telenor som gav museet telefonkioskene tilbake i 2014.

Utstillingen gir oss mer enn bare to telefonkiosker. Det er for eksempel ikke noen telefonkiosk uten en telefonkatalog. Vi har egenprodusert en katalog, dog noe tynnere utgave enn den som eksisterte for 50 år siden,  som er en viktig del av museets formidling. 

I Mist sin strategiplan skal museene jobbe for solid kunnskapsproduksjon og dette har vært en viktig del av dette prosjektet. Den vil være tilgjengelig for publikum inni kiosken, men også mulig å kjøpe i museumsbutikken for spesielt interesserte.

Du får også overhøre faktiske samtaler. Ta av røret og bli med på den historiske reisen. 

Med disse to nye miljøutstillingen her på folkemuseet utvides tidsspennet i vår formidling. 

De aller siste telefonkioskene i landet var nemlig i drift helt fram til 2016. På denne måten ønsker vi å formidle en sentral del av trøndersk kulturhistorie, en kulturhistorie som handler om kommunikasjon, små og store fellesskap, men også livsviktig infrastruktur slik den så ut helt fram til det digitale overtok tidlig på 2000-tallet. 

Vi håper samtalene dere kan lytte til i telefonkioskene vekker minner og nostalgi hos mange, samtidig som vi erkjenner at det nå finnes en generasjon voksne og desto flere barn som ikke har et forhold til verken telefonkiosken eller telefonkatalogen. Vi håper derfor de yngre generasjonene lærer noe nytt om samfunnet og aspekter ved trøndersk kultur slik den var for ganske kort tid siden, før hverdagen vår ble digital.

I 1876 fikk Alexander Graham Bell patent på den første telefonen som var mulig å bruke. I tiårene som fulgte var det en rivende utvikling i telefonteknologien, og det tok ikke lang tid før telefonen ble tilgjengelig for mange.
Allerede i 1880-årene var telefoner offentlig tilgjengelige i flere norske byer, og i første halvdel av 1900-tallet ble det satt opp stadig flere offentlige telefonkiosker rundt om i landet. I 1933 ble telefonkiosken «Riks» lansert, som også er kjent som Norges lille røde. De røde telefonkioskene ble satt opp der folk flest ferdes, ved trikkestopp, på torget og ved bensinstasjoner. Telefonkioskene ble en viktig del av samfunnets infrastruktur og sikkerhet, samtidig som det ble enklere for venner og familie å holde kontakt.
Innen 1981 var det nærmere 200 telefonkiosker rundt om i Trondheim. Samtidig begynte fasttelefonen å bli vanlig i de fleste husholdninger, slik at telefonkioskene ble gradvis mindre brukt de kommende tiårene. På 1990-tallet ble den helt nye håndholdte mobiltelefonen stadig mer populær, og telefonkioskene ble gradvis avviklet. I 2016 ble den siste telefonkiosken frakoblet.
I store deler av 1900-tallet bidro telefonkiosken til å knytte samfunnet tettere sammen, både lokalt og nasjonalt. Idet mobiltelefon og Internett ble tilgjengelig, så fikk telefonkiosken ny mening. Telefonkiosken ble raskt en levning fra fortiden, forbundet med nostalgi heller enn fremskritt.

In 1876, Alexander Graham Bell patented the first working telephone. In the decades to follow, the world saw a dramatic technological development, and it did not take long until the telephone was available to the masses.
By the 1880s, telephones were publicly available in several Norwegian cities, and in the first half of the 20th century, more and more public telephone booths were established around the country. In 1933, the telephone booth model “Riks”, also known as Norway’s Little Red booth, was launched. The little red telephone booths were put up in places where people would go regularly, such as tram stops, on public squares and by fuel stations. These telephone booths became an important part of the social infrastructure and security, and they made it easier for friends and families to stay in touch, both on a local and national level.
By 1981, there were almost 200 telephone booths dotted around Trondheim. At this point, most households now had a private landline, so the telephone booths would gradually get used less and less in the coming decades. In the 1990s, the brand new handheld mobile phone became increasingly popular. Consequently, telephone booths were gradually phased out, and the last telephone booth was disconnected in 2016.
For a large part of the 1900s, the telephone booth was a big contributor to keeping society connected, both on a local and national level. When people eventually got access to digital products, the telephone booths lost its association with progress and became a nostalgic reminder of the past.