Kong Sverre
Sverre Sigurdsson (1151 – 1202) var norsk konge i perioden 1177 – 1202. Ifølge sagaen var han født i Norge og vokste opp på Kirkjubøur på Færøyene.
Moren Gunnhild var gift med Unas kammaker, som ble regnet for Sverres far. Fem år gammel skal Sverre ha blitt sendt til Unas' bror Roe, som var biskop på Færøyene, og her ble han etter hvert presteutdannet. Færøysk tradisjon hevder at han også var født på Færøyene.
Sverres saga er det viktigste kildeskrift for norsk historie i tiden 1177 – 1202. I følge sagaen skal Sverre i voksen alder ha fått høre av sin mor Gunnhild at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette ga han status som «kongssønn», og legitimerte hans krav på kongemakt. Sverres' egen historiefremstilling og kongegjerning vitner sterkt om troen på et guddommelig kall. Ved hjelp av intelligens, militær dyktighet og en god porsjon hell, ble han enekongen i Norge og stamfar til et nytt kongedynasti som styrte landet fram til unionen med Sverige i 1319.