Juletradisjoner

De hedenske skikkene ved vintersolverv ble etter kristendommen innførelse i stor grad overført til julaften da festdagen ble flyttet dit. Grunnet dette var det lenge en allmenn oppfatning at juleaften var den mørkeste og lengste natten i året.

Bilde_013.jpg

Det var også på denne tiden at slaktingen kom i gang. I følge gamle tradisjoner skulle slakting foregå mellom 3 og 4 om natten. På voksende måne og stigende sjø. Dersom ikke dette ble fulgt blødde dyret dårlig og flesket forsvant.

Grisetalget måtte være klart i denne tiden da dette ble brukt til å lage hellig talglys. Det ble også laget store hellige tre kongerslys.

Det man fryktet mest i løpet av julenatten var Åsgårdsreia. Denne var aktiv denne natten og var et stort følge ridende demoner ledet an av huldren Guro Ryserova og Sigurd Fåvnesbane. Disse herjet rundt julenatten og tok med seg både de dyr og folk som de kom over. Julenatten var derfor en natt hvor alle holdt seg inne.

Alle dyrene i fjøs og stall skulle gå ubundne, alle hjul som vognhjul, rokkehjul etc. måtte sikres så de ikke beveget seg for det tiltrakk seg reia. Hestene var spesielt utsatt og det var vanlig at man malte røde kors på hestene eller brente krutt på ryggene deres før mørket la seg. Dette ville få vettene til å sky dem.

Over alle dører ble det malt tjærekors for å holde de onde åndene unna. Einerkvister ble hengt over alle kyr og okser og i tillegg over alle senger i huset så ikke åndene skulle gjemme seg i sengeklærne.

Alle koster, raker og sopelimer ble omhyggelig plassert utenfor dørene så trollkjerringene ikke kom inn i huset for å kreve dem. I folkesagnene gikk disse rundt på julenatten og lette opp slike så de kunne ri på dem sammen med Reia til heksesabbat.

Før solen gikk ned måtte det også settes ut kornband på en stang. Så var det å komme seg inn. Ingen måtte gå ut og husene på alle gårder var fylt med brennende lys i alle vindu og på alle bord. Lysene kunne hjelpe til med å holde vettene unna. En annen viktig ting var å sikre ølet fra vettene for dersom ikke dette ble gjort kom de ned i kjellerne, drakk opp ølet og erstattet det med vann. Ved å legge stål eller en sigd i ølet kunne man berge det gjennom natten.

Man trodde også at de døde vandret på jorden denne natten, derfor ble all julematen satt frem og sto over natten slik at forfedrenes ånder skulle føle seg velkommen dersom de kom innom og dermed fortsette å beskytte gården. Dette var også en av grunnene til at folk sov på gulvet denne natten. Man skulle la sengene stå ledige til forfedrenes ånder så de følte seg hjemme.

Rundt om i huset ble det hengt opp utallige uroer i halm som så lenge de beveget på seg beskyttet huset mot vettene i Åsgårdsreia.

Disse uroene kunne også røpe om folk som kom på besøk hadde gode hensikter eller var der for å sloss. For å være helt trygg var det vanlig at man strødde myk halm over hele gulvet i røykstua og at hele familien sov samlet der mens alle lysene brant natten igjennom.

 

FullSizeRender_002.jpg

Et annet viktig element i julefeiringen var halmmannen eller julesvennen. Dette var en menneskefigur som var flettet i halm, noen ganger utkledd som menneske, noen ganger uten klær. Denne skulle av husbonden smugles inn i huset og enten legges under langbordet eller plasseres på høysetet i god tid før Lussinatten den 13. desember. Disse beskyttet huset mot Åsgårdsreia gjennom julen. Foran eller over denne skulle det alltid stå mat og dersom ikke dette ble fulgt ville julesvennen vende seg mot gårdsfolket, bli levende, gå ut på trappen og hyle til Åsgårdsreia kom. På fjerde dag jul skulle så halmmannen bæres av husbonden ut på trappen mens alle kvinnene på gården bukket for ham i det han ble båret ut. Denne tradisjonen har vært levende i hele Norge og man har en julesvenn fra Selbu på Norsk Folkemuseum.

På morgenen første juledag skulle husfruen gå til fjøset med en kubbe glødende tyrived, stoppe ved døren og fortelle buskapen hvilken helligdag det var for så å brenne halene på alle kyrne med den glødende tyriveden. Dette var en måte å forsikre seg på at ikke huldrene kom og melket kyrne. Ingen måtte besøke hverandre denne dagen, men alle møttes i kirken til messe.


Jul_i_Meldalstunet.jpg

Andre juledag begynte julefesten på alvor. Da skulle fjøset måkes rent og man skulle deretter drikke øl. Så skulle gårdsguttene ta ut hestene og ri om kapp rundt husene på gården. De stanset ved alle dørene og fikk øl og kvinnene som serverte skulle kaste vievann på hestene for hver runde. Etter en runde skulle de ri til naboene og gjennomføre det samme ritualet. Dette ble til langt inn på 1900-tallet kalt Stefanusritt fordi denne dagen var St. Stefanusmesse i katolsk tid. På kvelden skulle det så avholdes andredagsfest med dans og dette førte ofte til slåsskamper og drap. Festingen ble etter dette holdt gående frem til nyttår, eller syvende. dag jul. Sjettedagen var den største festdagen og i Setesdal var det tradisjon å drikke hele natten og dagen etter for å feire inngangen til det nye året.

-Disse julefestene var store tilstelningen hvor alle kunne delta. Husbondene hadde sin dag, fruene sin, drengene sin, tausene sin og barna sin dag. Da gikk folk fra gård til gård og skulle ikke gå derfra før de hadde fått både vått og tørt i store mengder. Det var en skam å spare på øl og mat i disse dagene, og det ble sagt at dersom en gjest gikk fra gården sulten og tørst bar han julen med seg ut.

Demoner man virkelig fryktet i juletiden mellom julaften og nyttår var julegeita og julebukken. De hadde menneskeføtter og overkropp og hode som en bukk. Disse levde i fjellene resten av året, men i juletidene trakk de ned mot bygdene. De kunne finne på å sette seg på pipa og ha avføring mens man kokte grøt og dermed skjemme grøten. Dersom man møtte julebukken måtte man gi ham noe, ellers dro han deg opp i fjellene og du kom aldri tilbake igjen.

Julen ble i gammel tid avsluttet med det man kalte Eldborgs minnedag. Dette var den sjuende januar og da skulle husfruen vende seg mot ilden som fortærte julens siste tyrirot ved, skåle for ilden og slå litt brennevin ned i flammene mens hun resiterte følgende vers ”Så høgt, min eld, men ikkje høgre og heitare hell.” Dette ritualet kan man spore helt tilbake til 1300-tallet da man for første gang hører denne dagen benevnt som eldsdagr jóla. Etter dette skulle julen jages ut av husene ved at man skvettet vievann på veggene for å drive de siste juleåndene på dør.