Hvem var Charlotte Øien?

Den yngste av Adolf Øiens søsken var Juliette Charlotte Eugenie Øien. Charlotte Øien, som hun alltid kalte seg, bodde mye sammen med broren, Adolf, og svigerinnen, Karen, på Midtsand. Hun fulgte også ofte sin bror på reiser. Han kalte henne "Charlen", et hyggelig kjælenavn. Hun hadde en mengde venninner og var trolig lesbisk. Hennes spesielle venninne var Lilly Schwartz. De to damene holdt sammen, og Lilly Schwartz var blant annet med til Midtsand om somrene. Adolf Øien hadde et godt forhold til begge damene. En annen venninne var Betzy Kjelsberg (1866 - 1950), Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. Hun var kvinnesakskvinne, og ble viseformann for International Council of Women. Charlotte Øien og Betzy Kjelsberg elsket lange diskusjoner, gjerne ut i de små timer. Charlotte Øien kunne tillate seg å ligge lenge etter en nattlig diskusjon. Økonomien hennes var såpass god at hun ikke måtte forholde seg til husarbeid. Kjelsberg var gift, hadde flere barn og var en foregangskvinne, både som yrkeskvinne og som kvinnesaksforkjemper. Hun er oldemor til politikeren Siv Jensen. For å kunne leve som Charlotte selv ville, trengte hun en fruetittel. Hun tilbragte gjerne vintrene i Paris, og ble der gift med en rumensk forretningsmann ved navn Stephane Zapissesco. Det ble hevdet at han var greve, men dette medfører ikke riktighet, da grevetittelen ikke fantes innenfor den rumenske adelen. Om ham ble det fortalt i Øiens omgangskrets at han var: "en notorisk "ekteskapssvindler", og hennes 20 år eldre bror var meget i mot ekteskapet, da han var svak for sin elegante, språkmektige "lillesøster"". Ekteskapet ble av kort varighet, men hun hadde sikret sin status ved å bli frue. 

Hun hadde kunstneriske og estetiske evner, og hadde blant annet ansvaret for blomsterdekorasjonene på bordet når det var gjester på Midtsand. Etterhvert som Karen Øien ble dårligere, fungerte hun som vertinne på Midtsand. Hun utdannet seg gjennom mange år i Paris som sanger. Hun fikk undervisning av de beste sangpedagogene. Hun var selv misfornøyd med at hun var liten av vekst, og ville gjerne virke høyere. Når hun sang, stod hun derfor gjerne på en krakk, iført en sid kjole som hang nedover krakken. Hun virket dermed mer imponerende.

Hun er gravlagt sammen med sin bror og svigerinne på Malvik kirkegård.

Teksten er hentet fra Adolf Øiens biografi, skrevet av Terje Bratberg.