Samer og urbanitet

Om samer og urbanitet

Tråante 2017 - hundreårsmarkeringen for samenes første landsmøte har vært en viktig historisk begivenhet. På utstillinger, konserter, seminarer m.m. har det blitt formidlet ny og viktig viten om samisk kunst og kultur. På konferansen «Samer og urbanitet» som ble arrangert på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum 19.-20. oktober fortalte dyktige foredragsholdere om ny forskning og viten innenfor dette feltet. Urbaniseringen av den samiske befolkningen i Norge har hatt en viktig og interessant periode siden 1980-tallet selv om flyttingen fra land til by har foregått lenge. Mange tusen personer med samisk bakgrunn har flyttet til byer, særlig etter krigen. Mange gled inn i storsamfunnet uten å gjøre seg spesielt bemerket, og den samiske bakgrunnen kunne nesten gå i glemmeboken eller bli fortrengt. Styresmaktenes fokus på norskdomsarbeid hadde medført til at mange samer kunne bære på en skam om sin opprinnelse, og derfor valgte å tie om den. Men fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til nå har noe nytt foregått i samisk historie. Stadig flere gjenoppdager sin samiske bakgrunn, og er bevisst på at de vil definere seg som samer. Det foregår en reorganisering av den samiske kulturen der det å bo i by ikke er noe hinder for å definere seg som same, og være stolt av det. Nettopp i byen er det mulig å oppsøke miljøer og utforske nye sider ved det samiske. Et stadig voksende antall samer blir bosatt i byer og tettsteder, og de identifiserer seg som samer.

De omfattende flyttebevegelser som har kjennetegnet det 20. og det 21. århundre har global karakter. En implikasjon av dette er at kulturell identitet i mindre og mindre grad er koplet til et bestemt sted. Relasjonene til et sted er derfor langt mer kompleks enn et spørsmål om enten røtter eller rotløshet. Vi identifiserer oss med sted på nye måter, og tilknytningen til sted gjør noe med vår tilhørighet. Stedstilhørighet i det moderne samfunnet er ikke lenger karakterisert som noe stabilt og fast. Individer kan ha tilknytning til flere steder, men uten at en er stedbundet på samme måte som tidligere (…) I forskningen om samiske identitetsforhandlinger har forståelsen av samisk identitet endret seg fra å være forankret i tradisjonell etnografi med fokus på særpreg og autentisitet til et paradigme der identitet forstås som noe relasjonelt og foranderlig. (Paul Pedersen, Torill Nysted. City-saami. Same i byen eller bysame, s. 16-17)

Etnisk identitet viser seg å overleve også i storbyen. Den tilpasser seg og fornyes i det urbane miljøet (Pedersen, Nysted s. 15). Det å fokusere på et samisk «homeland» eller «kjerneområde» slik som for eksempel Karasjok og Kautokeino, kan ta oppmerksomheten bort fra den kjensgjerning at det faktisk er kilder til samisk identitetskonstruksjon i byer som Tromsø, Trondheim og Oslo. I bybildet kan det å ha på seg samedrakt være en synlig identitetsmarkør. Mange unge viser seg i drakten sin med stolthet. Og de fornyer samekoften, gjerne etter egen smak. Vi kan oppleve å se «rocka kofter», slik som på Tråante- utstillingene på Folkemuseet og Kunstindustrimuseet. Begge museer har hatt en spennende satsning på det samiske i jubileumsåret.

Kunst og samiske røtter

Et kunstverk kan fremstå som uttrykk for identitet til den som har skapt det, kunstneren kommuniserer noe om seg selv via verket. Jeg har møtt flere spennende kunstnere med samisk opprinnelse, blant annet Aslaug Juliussen som nå bosatt i Tromsø. Kunstneriske utdannelse har hun fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, med etterfølgende praksis hos den kjente tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal. Om tiden hos Synnøve A. Aurdal forteller Juliussen:                    

«Min praksis hos tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal ga meg mot til å stole på eget uttrykk».       

Det var i en urban kontekst langt borte fra reindriften på Finnmarksvidda at Aslaug Juliussen utviklet et kunstnerisk selvbilde og identitet, hun lærte å tro på egne ideer. Det kunne hun muligens ikke ha funnet frem til uten å reise ut for en periode. Samtidig har det vært i hennes røtter og kunnskap om den samiske kulturen at hun har funnet ideer til eget kunstnerisk ståsted - kunnskap om arbeid med reinsdyr og reinslakting. Om detter forteller hun:

Min erfaring fra arbeidet i reindrifta gav meg kunnskap om en tradisjon og en kultur der kvinnene tok vare på ressursene fra slakteplassen. Min konseptuelle idé utviklet seg til å fokusere på slakteavfall og tråden. Det estetiske aspektet og kontrakten med dyret er entydig: ingen dyr er avlivet for at det skal bli kunst av materialene. Det handler om ressursutnyttelse. Mitt kunstneriske prosjekt utviklet seg til å utforske egne nære omgivelser. Min intensjon er å invitere til refleksjon og ettertanke omkring livets kretsløp fra liv til død, samt peke på minnene som ligger under overflaten. Min inspirasjon er også andre internasjonale samtidskunstnere som arbeider med lignende tematikk: kropp, dyr og tekstil (Info i mail fra Juliussen 2015).

Det er interessant å se på hvilken måte Aslaug Juliussen arbeider med dyr i det kunstneriske. Hun henter avfall fra reinsdyrslaktinga som hun arbeider videre med. Kanskje kan hennes innfallsvinkel også knyttes til en egen gren innenfor internasjonale kunst med begrepet «trash-art».                                                              

Dokumenta i Kassel

Britta Marakatt-Labba. «flytt», 1999. tekstil – broderi, 40 x 110 cm
Fotograf: Broker / Fotograf H.O. Utsi

Urfolk er tema på den toneangivende internasjonale utstillingen Documenta i Kassel i Tyskland i år. Her har flere samiske kunstnere fra Norge deltatt. Og de har kommet med sterke bidrag. Da jeg besøkte utstillingen i august, la jeg merke til at publikum stoppet opp og studerte den fine broderte frisen til Britta Marakatt-Labba som skildrer livet med reinsdyrdrift på Finnmarksvidda. Det er også motiver med småbruk og husdyr, livet til kystsamer som bodde bofast inne ved fjordene. Likeledes er den historiske hendelsen med Kautokeino-opprøret på 1800-tallet med. Britta Marakatt-Labbas kunstneriske utgangspunkt er samenes reindrift, og med dette har hun blitt invitert til den internasjonale samtidskunstscenen der hun blir lagt merke til og oppskattet.

Randi Nygaard Lium  
Tekstilkunstner og seniorforsker i MIST

​