Birkebeinerne og baglerne
Borgerkrigstiden i Norge mellom 1130 og 1240 var preget av kampen mellom ulike kongsemner. Mot slutten av 1100-tallet hadde to krigførende partier utkrystallisert seg, kjent som birkebeinerne og baglerne (fra norrønt i betydningen bispestav).
-
Bildet viser Knut Bergsliens maleri «Birkebeinerne» (1869) hvor birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flykter fra baglerne med vesle Håkon Håkonsson, kong Sverres sønnesønn og kongssønn, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206.
Birkebeinerne besto hovedsakelig av småkårsfolk og hadde fotfeste i Trøndelag og indre Østlandet. Baglerne, anført av kong Magnus og Erling Skakke, hadde støtte hos erkebiskop Øystein og mange stormenn og sto sterkt rundt Oslofjorden og på Vestlandet. Kirkens menn støttet baglerne fordi kong Sverre og hans menn ønsket å frata biskopene flere av rettighetene deres. Sverre ønsket en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en uavhengig kirke der de kun sto i underordningsforhold til paven.
I 1179 vant Sverre en viktig seier i slaget på Kalvskinnet i utkanten av Nidaros. Her falt Erling Skakke. Fra da av var Trøndelag med Nidaros Sverres maktsentrum. I 1180 sto det et stort slag på Ilevollen. Flere tusen mann deltok i dette slaget som ble en stor seier for Sverre. I slaget ved Fimreite i 1184 falt Magnus Erlingsson og i henhold til overleveringene også 2000 av hans menn. Et nytt slag mellom birkebeinerne og baglerne sto i 1197 utenfor Oslo. Tapene var store på begge sider. Sverre seiret. Etter slaget flyktet baglerne til Trondheim og inntok borgen. Krigen mellom baglerne og birkebeinerne varte resten av kong Sverres levetid, og var særlig bitter i Trøndelag der baglerne og kirkens menn sto bak store herjinger. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen. Kong Sverre døde like etter.